Det interaktive fengsel
Et fengsel for det nye årtusen

Denne artikkelen har assisterende regionsdirektør Leif Waage (tidligere sjefspsykolog ved Bergen fengsel) skrevet på oppdrag fra Aktuelt for kriminalomsorg og sto på trykk i nr.2/99. Bladets utgiver er Justisdepartementet v/kriminalomsorgsavdelingen. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.


Aktuelt for kriminalomsorgen 2/1999
Fagartikkel

Det interaktive fengsel
Et fengsel for det nye årtusen

Av assisterende regionsdirektør Leif Waage, Kriminalomsorgen Region Vest.

Gjennom mitt arbeid som psykolog i Bergen fengsel fra 1994 har jeg i nært samarbeid med ledelsen arbeidet med å utvikle og igangsette psykologiske behandlings- og påvirkningsprogram. Redaksjonen har med denne bakgrunn utfordret meg til å skrive om mine tanker for virksomheten.

Jeg tror ikke at programvirksomheten i fengsel vil overleve uten at de viktigste elementene i denne tenkningen integreres i den totale måte å tenke fengsel på. I det følgende vil jeg introdusere begrepet det interaktive fengsel.

Interaktiv betyr gjensidig påvirkning, samhandling. Det interaktive fengsel er et fengsel som drives ut fra to grunnleggende forestillinger. Mennesket er sosialt og påvirkes mest effektivt i samspill med andre. Endret tenkning (rasjonell og ikke-rasjonell) fører til endret atferd. Et hovedmål for det interaktive fengsel er å skape flest mulige strukturerte samhandlinger som er planlagt og styrt av de ansatte. For å nå dette mål må fengslet utvikle sosiale design og ta i bruk teknologi som har samhandling som utgangspunkt og som har dokumentert effekt. Fengslets fokus er å skape et godt læringsmiljø for utvikling av alternativ tenkning og mestringsstrategier hos innsatte. Dette vil redusere risikoen for tilbakefall ved løslatelse.

Fengslet er ofte og med god faglig begrunnelse blitt sammenlignet med en fryseboks. Tilbakefallsstatistikk og forskning på hva som skjer med personer som soner i fengsel, viser at det er få endringsprosesser som igangsettes.

Forskning

Imidlertid har forskning de siste ti år vist at den omfattende svartmalingen av fengselet som rekrutteringsantalt for gjengangskriminelle, er overdrevet. Det kan være nyttig å minne om hvilke forhold mange av våre innsatte lever under mens de er utenfor fengselet. Blant annet har undersøkelser vist at for sterkt belastede misbrukere er fengsel livsforlengende. De tanke- og atferdsmønstre som øker sannsynligheten for at en blir innblandet i kriminelle forhold er etablert gjennom den enkeltes oppvekst lenge før fengselsstraff blir resultatet (Zamble & Porporino, 1988).

En regner med at rundt 60% av de innsatte i stor grad er preget av denne måten å tenke på. Noen av kjennetegnene er selvsentrert tenkning, manglende vurdering av konsekvenser, manglende tidshorisont, impulsivitet og manglende plan. Nærmere 80% av all kriminalitet foregår uten noen planlegging på forhånd (Zamble & Quinsey 1997).

At ingen endring skjer under fengselsoppholdet, er den største utfordringen for ansatte som arbeider i en organisasjon som ønsker å være et interaktivt fengsel. Det er derfor viktig å vurdere fengselets potensiale som kriminalitetsbekjempende institusjon, gjennom å oppdage murenes mulighet.

Fengselet har strevd med å svare på angrep om urimelig frihetsberøvelse. Noen kritikere har krevd institusjonene nedlagt. Internasjonalt har dette vært en kritikk som har vært fremmet av forskere som Gofman (1961) og Focault (1975). I Norge er det flere fremtredende kriminologer og sosiologer som har vist ulike negative sider ved bruk av fengsel. Aubert (1964), Mathiesen, Christie (Østensen, 1970). Dette har vært en viktig kritikk som har utviklet fengselet på mange områder i forhold til en mer human omgangsform, gode utdanningstilbud, fritidsaktiviteter, helsetilbud og sosiale ytelser. Kritikken har engasjert befolkningen i en diskusjon om kriminalpolitiske virkemidler. Forholdstallene mellom innsatte og resten av befolkningen er fortsatt lavt i Norge sammenlignet med andre land.

Mitt utgangspunkt

Likevel vil det være mitt utgangspunkt at enkelte sider ved kritikken har ført til ensidig og sterkt begrensende perspektiver i forhold til det potensiale en fengselsorganisasjon har for å bidra positivt til enkelte menneskers utvikling og samtidig ta vare på samfunnets behov for trygghet.

Fra å være en faglig begrunnet kritikk har dette blitt mer et ideologisk standpunkt som hardnakket står i mot de positive utfordringer nye forskningsresultater presenterer. Fengselet som organisasjon har blitt hemmet av en kollektiv skyldfølelse. En har fokusert på å begrense antatte skadelige virkninger mer enn fremme den positive mulighet for endring. Resultatet har blitt en tilsynelatende impotent organisasjon som strever med å forsvare seg selv og som reagerer i etterkant av utfordringer og kritiske hendelser.

For lite har vært satset på å gjøre fengselet til en mer intelligent organisasjon som selv leverer premisser og impulser for utvikling og drift. Aktuell forskning har kun i beskjeden grad påvirket soningens utforming. For sjelden opplever vi representanter for fengselsvesenet fremme forslag til håndtering av kriminalitetsutviklingen i samfunnet. I media er det gjennomgående budskapet fremdeles at "fengsel hjelper ikke".

Både Tukthuspedagogikk og Botsfengselspedagogikk bygget på ulike virkemidler som fengslingen representerte. For eksempel stor grad av sosial kontroll og muligheten for isolasjon. I vår tid har fengselets murer vært det konkrete symbol på fengselets destruktive krefter som bryter ned individet. Stortingsmelding nr. 27, 1997-98, inviterer til en mer offensiv profil og gir mulighet for å konkretisere og visualisere syn på hvordan kriminalomsorgen bør utvikle seg.

Modellen for det interaktive fengsel redefinerer murene som et aktivt virkemiddel i en endringsprosess. Muren er et nødvendig virkemiddel for en gruppe samfunnet ellers ikke har mye å tilby mht habilitering. Sosial kontroll, relativt små og oversiktlige miljøer, muligheten for nære relasjoner mellom ansatte og innsatte med tett oppfølging, er noen av de fordelene fengselssituasjonen gir. Dette kan igangsette utviklende prosesser som har små sjanser ute i frihet. Der stilles det altfor høye krav til motivasjon og egenkontroll for å delta og innfri kriterier for deltakelse. Forstyrrelsene og mulighetene til alternative valg, blir for mange. Frammøte i seg selv er ofte et stort nok hinder.

I et fengsel kan en ved planlegging av fysiske forhold og bruk av psykologisk kunnskap, tilrettelegge sosiale design som støtter opp den enkeltes evne til å utvikle seg. I vårt fengsel har arkitekten vært spesielt opptatt av dette i utformingen av felles boenheter osv. Det blir en utfordring å kunne nytte dette ved å utvikle anvendbar teknologi for påvirkning i slike fellesskap.

Frihetsberøvelsen er ikke den største etiske utfordringen, men heller den selvfornedrende prosess de fleste former for kriminell aktivitet medfører. Murenes eventuelle skjønnhet stiller krav til soningens innhold. Dette kravet er formulert utfra et offerperspektiv der utøver er inkludert.

Utvikling av et interaktivt fengsel krever en organisasjon som kan tenke prinsipielt og helhetlig og inkluderer den totale virksomheten. Likevel er det nødvendig å starte på avgrensete områder der det i dag er godt definert teknologi (konkret kunnskap om bearbeidingsprosesser). Dette kunnskapsverktøyet må være godt beskrevet, lett å anvende, knyttet til psykologisk teori om endring og basert på forskning knyttet til effekt. En gjennomtenkt definisjonen av et påvirkningsprogram i fengsel fyller nettopp disse kriteriene.

Konsekvensene av denne tenkningen medfører at treningssenter, promillekurs, kurs i fluebinding, revy og lignende blir perifere i et interaktivt fengsel. Slike aktiviteter må fylle de strenge kriteriene for definisjonen av påvirkningsprogram dersom de skal være en del av fengselets kjerneaktivitet mht programmer. Selvsagt skal en drive med det. Men det må ikke framstilles som et residiv-reduserende tiltak fordi deltakerne syntes det var kjekt å være med.

De metoder som skal anvendes i det interaktive fengsel må kunne dokumentere virkning utover dette. Undertegnede ble under en forelesning spurt om påvirkningsprogrammer dreide seg om å "preike i vei med innsatte". Svaret ble at metode nettopp betyr: etter en vei, altså at en benytter en spesiell framgangsmåte i samtalen. Utvikling og kvalitetssikring av slike metoder er arbeids- og kompetansekrevende og krever ressurser.

I det interaktive fengsel vil forskning måtte ha en sentral plass. På denne måten evalueres effekter og utvikles ny kunnskap om andre og/eller bedre tiltak. Noe av bakgrunnen for utviklingen av tenketreningsprogrammet var resultater som viste at deltakelse i studier av filosofi og kunsthistorie under soning, reduserte tilbakefall i forhold til andre sammenlignbare grupper.

Gjennom aktiv forskning økes fengselets mulighet til å utvikle en intelligent organisasjon og tilføre egenbasert kompetanse. Organisasjonen må være villig til å sette spørsmål ved egen virksomhet og grunnleggende tankesett. Samtidig må en være innstilt på omlegging av drift og omstrukturering. Det krever at en aksepterer og aktivt ønsker velkommen fagfolk utenfra. "Psykologen må være til nytte og ikke til pynt", slik oppsummerer Knoff (1984), sine noe frustrerte erfaringer "etter 2 ½ år i en straffeanstalt".

Bergen fengsel, samarbeid utad

Noen fengsler har lettere tilgang på utviklings- og forskningskompetanse enn andre pga. geografisk plassering. I Bergen fengsel har en knyttet kontakter mot Universitetet i Bergen og den regionale sikkerhetsavdelingen ved Sandviken sykehus. Fengselet samarbeider i dag også med Psykologisk institutt i Trondheim og den regionale sikkerhetsavdelingen ved Brøset. Dette viser at geografisk avstand ikke nødvendigvis er et hinder.

Samarbeidet har sikret fengselet høy kompetanse på svært gunstige vilkår og gitt anledning til interessant forskning på sentrale problem for vårt samfunn. Det er en relativt begrenset forskning som har vært rettet mot innsattes psykologiske fungering. I forhold til den kostnad samfunnet påføres ved kriminalitet og den etiske utfordring lidelsen representerer, er den manglende forskningsaktivitet påfallende. Vår erfaring er at innsatte er sterkt motivert for å delta og gjerne vil bidra til økt forståelse av ulike psykologiske mekanismer som eventuelt kan påvirkes for å hindre tilbakefall.

Antakelig bør det utvikles nettverk av fengsler som samarbeider med kompetansesentre om ulike forskningsprosjekt. Vi har en begrenset fangebefolkning og det vil for mange fengsler ta svært lang tid å samle nok data til et forskningsmateriale som kan gi generaliserbare data. Dersom en samarbeider, kan en lettere få slike data og sammenligne egne resultater med internasjonal forskning. Forskning kan medvirke til å skape en viss beskyttelse mot mer populistisk betonte trender i samfunnet. Ved kritiske hendelser i organisasjonen kan medieoppslag lett føre til overilte politiske beslutninger som ikke bygger på faglig funderte standpunkt.

Programmene, tilknytting

Alle påvirkningsprogrammer bør knyttes til forskning. Dette for å sikre at programmene har den kvalitet (egenskap ved tingen) som de er ment å ha. Ulike fagmiljøer i England og Canada driver en omfattende forskning på kriminalitet som psykologisk prosess og utvikler påvirkningsprogrammer med denne forståelsesrammen. Det har derfor vært viktig å etablere tette forbindelser både mot fengselsvesen og forskningsinstitusjoner. For eksempel har det engelske fengselsvesen ved Offending Behaviour Programmes Unit gitt oss ulike programmer og tester, delt resultater, bistått med gratis opplæring, vært samtalepartner og sendt fagfolk til Bergen for å hjelpe til med intern opplæring.

Våre fagmiljøer og erfaringsmateriale vil alltid være begrenset. Dette kan oppveies gjennom økt samarbeid med land som er særlig aktive. Det har vært et bevisst mål å importere påvirkningsprogrammer. Kostnadene har begrenset seg til oversettelse/tilpassing, opplæring og drift. Det har slik vært mulig å raskt implementere programmene etter at de nødvendige beslutninger var tatt i organisasjonen. Flere land har drevet disse programmene over lang tid og data bekrefter den residiv-reduserende effekten. Dersom dette skal ha betydning for oss, må vi være nøye med å følge de samme standarder og holde oss til den manualen som beskriver programmet. På denne måten vil vi lettere kunne sammenligne korttidseffekter. Vi vil kunne vurdere vår drift av programmene og gjøre antagelser om sammenfallende resultater på lengre sikt.

De fleste av våre programmer har vært gjennom en omfattende akkrediteringsprosess. Dette sikrer at programmet har blitt vurdert av et internasjonalt forskerpanel. Disse tar stilling til om det innhold og den metode en tar i bruk overensstemmer med det en tror i dag vil gi best resultater. Dette medfører at vi nyter godt av den løpende oppdateringen som finner sted på bakgrunn av forskerpanelets tilråding. Eksperimentering ved å utvikle "vår norske modell" vil undergrave og hindre slike sammenligninger og sette oss tilbake.

Vår kriminalstatistikk gir oss svar på hvilke programmer vi må lete etter og etablere. De ulike fengslene må antakelig satse forskjellig etter størrelse og funksjon. Våre program er i stor grad bygget på teori hentet fra kognitiv psykologi. Målet med programmene er konfrontasjon. Metoden er kritisk undring.

Stressmestring

I Bergen har vi for tiden et kort, egenutviklet stressmestringsprogram på inntaksavdelingen (avd. A) som går over 12 timer. I dette programmet inkluderes også varetektsinnsatte. Dette fordi vi vet at det er en sterk opphoping av psykiske problemer de første månedene etter innsettelse og at varetekt er en spesielt vanskelig tid. Zamble og Porporino (1988) viser til undersøkelser hvor 30% til 40% av innsatte rapporterer et psykisk lidelsestrykk som kvalifiserer til behandling. Videre vil vi introdusere programvirksomhet så tidlig som mulig i soningsforløpet. Det synes som om motivasjonen for endring er størst de første 4 mnd etter innsettelse i fengsel. Eventuelle effekter av stressmestringsprogrammet er usikre. Det pågår måling med et sammensatt testbatteri som gir ulike relevante, psykologiske mål, men en venter ikke å få svar på dette før tidligst om et år. Programmet er ment å gi økt motivasjon for endring samt ulike helseeffekter. Det antas ikke å være residiv-reduserende.

Struktureringen av avdelingene ved Bergen fengsel er slik at den innsattes forløp er ment å være en gradvis tilnærming til mer åpen soning. Den neste avdelingen i dette forløpet har tilbud om deltakelse i sinnemestringsprogram og/eller rusprogram (avd.B).

Sinnemestring

Sinnemestringsprogrammet er på 16 timer og utviklet i England. Rusprogrammet er Canadisk og går over nærmere 80 timer.

Sinnemestringsprogrammet er for kort til at en tror at det kan bevirke endring for alvorlig voldsbelastede innsatte. Imidlertid kan det kanskje sammen med andre program, for eksempel tenketreningsprogrammet, ha en positiv effekt mht reduksjon av voldelig atferd. Programmet er teoretisk forankret i kognitiv atferdsteori. Den umiddelbare effekten på selve avdelingsatmosfæren er registrert som god. Det har videre klare positive effekter på psykisk helse (Sti, 1998).

Rusprogram

Rusprogrammet er nettopp startet. Teoretisk bygger det på kognitiv atferdspsykologi. Dette har gode forskningsdata fra Canada. Disse viser en reduksjonseffekt mht gjeninnsettelse i fengsel på 33% etter 9 mnd oppfølging. Det kommer godt ut av en sammenligning med et mer tradisjonelt medisinsk/biologisk fundert behandlingsprogram av betydelig lengre varighet, 300 timer (Millson, Weekes og Lightfoot, 1995, BALEX Research, 1996). Vi har foreløpig ingen data, men også for dette programmet er det utarbeidet et testbatteri før og etter gjennomført behandling. Ulike anslag regner med at nærmere 70% av de innsatte har ulike grader av rusproblem. Et rusprogram må ha en sentral plass i driften av våre anstalter.

Kontraktsavdelingen

Kontraktsavdelingen innefor fengselsmuren (avd. C) driver to program. Tenketreningsprogram og Seksualforbryterprogram. Tenketreningsprogrammet er på ca. 70 timer. Det er Canadisk og bygger på kognitiv psykologi med stor vekt på utvikling av ulike problemløsningsferdigheter. Dette regnes som et kjerneprogram. Forskningsdata synes å vise at dette programmet i kombinasjon med mer spesifikt innrettede programmer, kan virke forsterkende på reduksjons effekten mht ulike typer kriminalitet. Dette programmet er evaluert i en stor undersøkelse av Robbinson (1996). Undersøkelsen fulgte et stort antall innsatte gjennom ett år og fant da effektstørrelser på reduksjon av sannsynlighet for gjeninnsettelse som varierte mellom 18.5% og 39% avhengig av kriminalitets-type. Programmet viser også positive effekter på ulike variabler ved deltakernes psykiske helse(Sti, 1998) Vi har snart hatt 100 deltakere i programmet.

Avdelingen driver også et behandlingsprogram for sedelighetsdømte. Dette programmet startet opp seint høsten 1998. Vi er nå i gang med å sette sammen gruppe to. Programmet drives i en vanlig avdeling med bla en boenhet for kvinnelige innsatte. Så langt har det utviklet seg en positiv holdning til programmet fra andre innsatte fordi deltakerne ønsker å bearbeide sin situasjon. Dette tyder på at avdelingen har klart å bryte en av de sterkeste fordommene innsatte imellom.

Dette programmet evalueres av Sikkerhets avdelingen ved Brøset sammen med Universitet i Bergen og Trondheim. Oppfølgingsperioden for relativt sikre data på residiv i forhold til overgripere, regnes gjerne å være 20 år. Det er derfor en fordel for oss å kunne sammenligne med engelske resultater hvor programmet er drevet siden 1991. Deltaker-tallet nærmer seg der 3000 personer. Programmet er bygget på kognitiv atferdspsykologi og retter seg i hovedsak mot risikoforebygging og utvikling av offerempati. De data som rapporteres (Bowers, 1999) viser signifikante endringer på fire hovedvariabler. Disse endringene er så sterke at det er 1/1000 sjangse for at de skal være tilfeldige og ikke skyldes programmet. Dette er endringer før og etter programmet som retter seg mot minimisering av overgrepet, identifisering med offer, gjenkjennelse av høyrisiko-situasjoner og endring i mestringsstrategier.

Frigangsavdelingen

Frigangsavdelingen utenfor fengselets murer driver vekselsvis sinnemestringsprogram og tenketreningsprogram. Vi regner med at mellom 150 og 200 personer kan delta i programmer i Bergen i løpet av dette året.

Driften av programmene skjer i et nært samarbeid mellom annenlinje-tjenesten og fengselets ledelse. Faglig ansvarlig er psykolog og koordinator for psykiatritjenesten. Flere av programmene har vist seg å ha positiv effekt på deltakernes psykiske helse. Hvorvidt effekten er robust over tid, er foreløpig usikkert. Det kan også spekuleres i om dette kan ha sammenheng med effekter mht residiv-reduksjon. Et liv preget av kriminalitet er i stor grad helsefarlig og psykisk svært belastende. Dette er en sentral begrunnelse for å igangsette og utvikle psykologiske påvirkningsprogram. Psykolog-rollen i fengsel har tradisjonelt vært knyttet til individuelt arbeid, men bør stimuleres til å få et utvidet ansvar for utviklingen av det system den innsatte forholder seg til.

Samhandling i anstalten

Et interaktivt fengsel stiller krav til at de ulike tjenestene i anstalten samhandler aktivt og nært med stor grad av overlappende målsetting. Faglig ansvarlig er knyttet til programstaben som ledes av direktøren og styrer drift og utvikling av programmene. Programmene har også en administrativ leder som følger opp at linjeledelsen fungerer ved de enkelte avdelingene som har ansvar. Dette er inspektør eller førstebetjent. I tillegg er det opprettet en styringsgruppe som møtes et par ganger i året.

Det interaktive fengsel ser seg selv som en kunnskapsorganisasjon. I det perspektivet er det viktig at betjentenes rolle i driften av programmene fokuseres. Dersom fengselet skal utvikle seg, er det nødvendig med utvikling av tjenestemannsrollen. Den må tilføres ny kompetanse og den må gis nye oppgaver. Derfor er det vesentlig at ikke andre grupper i fengselet overtar som programinstruktører i for stor grad, selv om de i sin bakgrunn kan ha mer kompetanse. Pedagoger, helsearbeidere og sosialarbeidere vil oppleve at de lett kan tilegne seg teknologien og drive programmer. Dette ville gått greit, men en hadde mistet anledningen til horisontal karriere-utvikling og kompetansebygging. Her ligger et konflikt-tema, men det er av prinsipiell betydning for å lykkes. I store og krevende behandlingsprogram er det nødvendig med høy faglig kompetanse. To psykologer arbeider som instruktører i rus og sedelighetsprogrammet.

Utformingen av betjentrollen er fundamentet fengselet hviler på. Det er ved kompetansetilføring gjennom ulike former for opplæring i kommunikasjons- og påvirkningsverktøy at en til slutt nærmer seg totalinstitusjonen som kan skape den arena for læring og trening som er nødvendig for at fengselet skal realisere sin filosofi og virksomhetsidè. Dette krever ekstra oppmerksomhet fra ledelsen. Opplæringstiltak og veiledning må intensiveres. Alle våre programinstruktører veiledes en gang i uken av psykolog og videoopptak av sesjonene brukes.

Programbetjenter

I Bergen fengsel er det ansatt syv programbetjenter på dagtid. To er knyttet til seksualforbryter-prosjektet. Det er et ønske at programbetjentene går i uniform og at de beholder sin taushetsplikt slik at de ikke går inn i en dobbeltrolle. Problematisering av behandling og straff har vært lammende for utviklingen av tjenestemannsrollen. Dette har ført til pseudotiltak i form av sivilt tøy og rot med taushetsplikt. I et interaktivt fengsel må de ulike faggrupper fremtre åpent og direkte med sine oppgaver. Det har lenge vært hevdet at behandling og fengsel ikke kan kombineres. Dette bygger på erfaring fra noen år tilbake. Det er på tide å stille spørsmål om dette er en uhensiktsmessig generalisering som har mer å gjøre med at tankegangen ikke var tilstrekkelig integrert i fengselets totale drift og ledelse. Videre om resultatet ble dårlig fordi teknologien ikke var godt nok definert og veilednings- og kompetansespørsmålet ikke var ivaretatt seriøst.

Den innsatte

Kanskje har slike spaltete forestillinger fått grobunn fordi den innsatte ikke selv var dradd inn i produksjonen av tjenestene rundt ham. I det interaktive fengsel vil den innsatte i større grad være prosument enn konsument av tjenester. Det vil si at de innsatte selv har et selvstendig ansvar for å produsere tjenesten som forventes sammen med de ansatte. I programmene forventes høy, aktiv deltakelse. Det forventes at en er medinstruktør og støttespiller for andre. Det legges opp til et selvstendig utviklingsansvar osv. Disse prinsippene vil være de samme mht sikkerhet, verkstedsdrift, skole og fritid.

I det interaktive fengsel er alle aktiviteter med på å danne rammen for styrte samhandlingsprosesser. Dette stiller store krav til de ansattes evne til refleksjon å hele tiden være opptatt av å realisere fengselets visjon. Mitt inntrykk er at det satses for lite på veiledning. Svært ofte er dette en post som blir stilt spørsmål ved når programmer introduseres i ulike fengsler. "Dette kan vi gjøre sjøl" Veiledning er avgjørende for å vitalisere kompetanse og er nødvendig for å ta vare på den nødvendige kritiske holdning til vårt arbeid. Veiledning må gies av personer med sterk faglig bakgrunn og utdanning i å veilede. Det er ikke tilstrekkelig med solid egenerfaring. Det enkelte fengsels veiledningsbudsjett vil avspeile om fengselet har et seriøst forhold til sin misjon eller om det mer fungerer som et ressursberg hvor alle investeringer egentlig er en utgift.

Videre

I Bergen mangler vi ennå noen programmer før vi er et komplett fengsel. Det må satses på et program for å øke kompetansen til innsatte som blir foreldre og på et program for hjelp til innsatte som lever i parforhold. Dette vet vi har stor betydning for framtidig kriminalitet. Den største utfordringen blir i årene som kommer å integrere tenkningen bak programmene i resten av fengselets drift som sikkerhetsarbeid, farlighetsvurderinger, dynamisk soning, verkstedsdrift, kjøkkentjenester osv.

I det interaktive fengsel går medarbeidere på jobb mens de planlegger dagens samhandling med innsatte. Når de går hjem, går de med en følelse av å ha gjort en jobb med mening. En mening som er større enn dem selv.

 

Foto: Leif Waage, Assisterende Regionsdirektør Kriminalomsorgen Region Vest ( Spesialist i klinisk psykologi, NPF. Spesialist i organisasjonspsykologi, NPF. )

© 1999 - 2012 Bergen fengsel